Gästblogg 1: Biskop Roald N. Flemestad

Jag har tidigare berättat om Nordisk katolska kyrkan. Biskopen heter Roald N. Flemestad och han har skrivt två artiklar i den norska tidningen Dagen. Jag tycker båda var mycket läsvärda och vill gärna låta er få del av dem. Här kommer den första:

Hva binder menneskeheten sammen? Skulle man ironisere, kunne man si at limet er fenomener somIKEA og Facebook. IKEA er ikke bare en verdensomspennendevirksomhet, men også Oslos største turistattraksjonifølge antall årlig besøkende. Likeledes er Facebook et globalt medium for personlige betroelser til utallige adressater. Slik kan man se for seg en situasjon hvor digitale media og standardisert kommers uniformerer menneskeheten i kraft av antall brukere på tvers av landegrensene. Ovenstående analyseav globaliseringen er muligens et fantasifullt fremtidsscenario, men konturene er der.

Røttene til denne utvikling finner vi hos opplysningsfilosofene. Forsnart tre hundre år siden ville Rousseau skape en ny rasjonell samfunnsordning som skulle legge grunnlaget for fremskritt og lykke. Hvis fornuften får styre, mente han, vil den vise oss hvordan virkeligheten skal kunne ordnes i pakt med våre ønskemål. Men for at dette skal kunne skje, må fornuften være fri til å ordne virkeligheten på sine egne premisser. Som følge av dette forkastes familiensog kirkesamfunnenes innflytelse på samfunnslivet. Familien fordi den bygger densosiale ordning på biologiske bånd, og kirkesamfunnene fordi gudstroen forplikter mennesket på en guddommelig autoritet hinsides fornuftens analytiske mulighet. Den lykke som tidligere var lovet fra himmelen, kan imidlertid mennesket gi seg selv ved å inngå i etfellesskap av fornuftsvesener. Kant tydeliggjørdette «Prinzip der Menschheit» med forestillingen om «verdensborgeren», kosmopolittensom frigjør seg fra sin egen kulturelle identitet for så fordomsfrittå bidra til en rasjonell verdensordningsom omfatter hele menneskeheten. Politisk virksomhet fremstår da som et moralsk prosjekt for å samordne det fornuftige og det naturlige i en høyere etisk harmoni. Derved skapes et livsrom som kan bringe lykke og frihet til enkeltmennesket såvel som til menneskeheten.

Idag er det vanskelig å se at tilliten til fornuftens samfunnsformende evne har vist seg berettiget. Det moderne samfunn bygger hverken på naturlige ordninger eller fornuftsbaserte fellesskap, men består av kombinatoriske interessesammenslutninger, hvor individer ut fra nyttehensyn søker sammen i ulike relasjonsnettverk. Til tross for retorikken finnes det intet fellesskapsbånd som harmonisk holder «det hele» sammen.

Individets møte med denne «tilværelsens uutholdelige letthet» får nødvendigvis også religiøse konsekvenser. Etter frivillig å ha oppgitt sin kulturelle identitet har «verdensborgeren» også tapt fornuften som rettesnor. Rotløs står kosmopolitten uten holdepunkter for å bedømme ulike religiøse utrykk. Alt er like gyldig og derfor likegyldig. De historiske religioners «sannhet» måles på konsumentsamfunnets premisser, dvs. det er antallet «brukere» som angir den respekt som tilkommer den enkelte religion. Dette lover ikke godt for kristendommen i et sekularisert Europa. I globaliseringens tidsalder blir utfordringen for oss som kristne ernergisk å håndheve kristentroens egenart i møtet med samtidskulturens ensrettingsmekanismer.